Portrett for kunde. Tekna, Telenor, Medietilsynet, Nobels fredssenter, The Good Night, Norsk Porsche.

Madagaskar. I april 2017 reiste jeg og mamma til Madagaskar i min oldefar, Ole Strands fotspor. Han var misjonær på øya fra 1930 til 1950. Vi besøkte stedene han hadde bodd og institusjonene han hadde vært med å starte. Madagaskar hadde i 1960 en befolkning på 5 millioner mennesker. I 2017, et drøyt halvt århundre senere er befolkningstallet 25 millioner. Til sammenligning har Norge hatt en økning fra 3,5 millioner til 5,3 millioner på samme tid. En av mange følger av den enorme økningen er ekstrem fattigdom og en befolkning hvor 43% er barn under 14 år.

Avfall ligger strødd på bakken og i byene hoper det seg opp. Landet mangler infrastruktur og er gjennomkorrupt. Få barn gjennomfører grunnskolen og 35% av befolkningen kan verken skrive eller lese. Barn på Madagaskar har nesten ingenting og setter pris på alt de får – om det er en kulepenn, en gulrot eller en tom vannflaske. Men man skal helst ikke gi. Blir det for attraktivt å løpe etter turistene tar foreldrene barna ut av skolen for å tigge på heltid.

På tross av tingenes tilstand møtte vi glade mennesker og hadde en fin tur.

- Ole

Dilan og Ole Christians i Toscana juni 2023.

Det røde rom. Tre menn i slutten av 20-årene møtes i tre timer i et lite rødt rom for å og snakke om forhold til fedre og hva det egentlig er man skammer seg over her i livet. Inspirert av August Strindbergs roman Röda rummet fra 1879, og Jørgen Leths film Det perfekte mennesket fra 1967, er Det røde rom en film der det uforklarte og absurde møter spørsmål om arv og miljø.

Regissert av Ole Magnus Kinapel
Scenografi av Alberte Hummelshøj
Veiledning av Alexander Lind
Kameraassistenter: Marie Suul Brobakke, Güdrun Tara, Eva Dahm-Hein
Medvirkende: Kristian Aalen Berg, Julian Råbu, Eirik Hallert
Produksjonsassistenter: Stine Elkjær Iversen, Cæcilie Andrea Bue

Utopia. Roskilde Festival er et harmonisk drømmeland som eksisterer i en kort og intens periode hvert år. Her gjør mennesker som de vil. Og når det er over lengter de tilbake. Da passer de ikke helt inn i den vanlige verden lenger og klamrer seg til hverandre. Men så går det en stund og så husker de hvordan samfunnet er, og vips så passer de inn. Og da er det snart på tide igjen.

Et utdrag

Du våkner opp i teltet ditt. Nei, vent. Er dette teltet ditt? Du ser deg om, forfjamset, du husker ikke. Hvem eier disse tingene? Rosa sokker med hvite striper. Et par støvler og en paraply. Hvem bruker paraply på Roskilde? Hmm. Jo, sånn var det. Vennen din skulle komme idag. Han måtte komme litt senere på grunn av jobb så det er sikkert tingene hans. Rosa sokker og paraply. Men det ser ikke ut som teltet ditt. Dette er større og har flere rom. Og i en annen farge. Du snur deg. Ops, det ligger noen der. Du løfter dynen forsiktig. Oi, en jente. Søt. Mørkt langt hår med lyse solblekede striper. Og små søte utstående ører. Du skumper borti og sier hei. Du har ligget på teltduken. Ryggen verker. Hun fikk madrassen. Det var jo sympotisk av deg. Husk å kjøpe madrass idag. En sånn halvannen meter bred en, oppblåsbar til to hundre kroner. Og pumpe.

Hei, sier hun. Det må være hennes telt. Hvor er vi? Det må være lov å spørre. Sånt kan glemmes. Så lenge du ikke har glemt alt. Du kan ikke ha vært så pære, siden hun lot deg bli med i teltet. Du blir liggende, forsøker å sove litt til. Du vil ikke vise at du har hastverk med å komme deg avgårde. Hun sovner og du ser i taket. Ti minutter går, så snur du deg og skumper borti henne igjen. Her er nummeret mitt, vi kan ringes senere? Drikke vin og spille ølbowling?

Du sniker deg ut, men blir avslørt. Utenfor sitter en gjeng og klapper. De kan navnet ditt. Du må ha gjort inntrykk. Du bukker og neier og sier noe på dansk-norsk. Spør om veien hjem. Slik går dagene.

Utopia - en utstilling på Fotografiens Hus i Oslo i 2014.
Artikkel på foto.no: https://foto.no/a/46560