Utopia – utstilling på Fotografiens Hus 2014. Roskilde Festival er et harmonisk drømmeland som eksisterer i en kort og intens periode hvert år. Her gjør mennesker som de vil. Og når det er over lengter de tilbake. Da passer de ikke helt inn i den vanlige verden lenger og klamrer seg til hverandre. Men så går det en stund og så husker de hvordan samfunnet er, og vips så passer de inn. Og da er det snart på tide igjen.
Et utdrag. Du våkner opp i teltet ditt. Nei, vent. Er dette ditt telt? Du ser deg om, forfjamset, du husker ikke. Hvem eier disse tingene? Rosa sokker med hvite striper. Et par støvler og en paraply. Hvem bruker paraply på Roskilde? Hmm. Jo, sånn var det. Vennen din skulle komme idag. Han måtte komme litt senere på grunn av jobb så det er sikkert tingene hans. Rosa sokker og paraply. Men det ser ikke ut som teltet ditt. Dette er større og har flere rom. Og i en annen farge. Du snur deg. Ops, det ligger noen der. Du løfter dynen forsiktig. Oi, hun var søt. Mørkt langt hår med lyse solblekede striper. Og små søte utstående ører. Du skumper borti og sier hei. Du har rett ligget på teltduken. Ryggen verker. Hun fikk madrassen. Det var jo sympatisk av deg. Husk å kjøpe madrass idag. En sånn halvannen meter bred en, oppblåsbar til to hundre danske. Med pumpe.
Hei, sier hun. Det må være hennes telt. Hvor er vi? Det må være lov å spørre. Sånt kan glemmes. Så lenge du ikke har glemt alt. Du kan ikke ha vært så pære, siden hun lot deg bli med i teltet. Du blir liggende, forsøker å sove litt til. Du vil ikke vise at du har hastverk med å komme deg avgårde. Hun sovner og du ser i taket. Ti minutter går, så snur du deg og skumper borti henne igjen. Her er nummeret mitt, vi kan ringes senere? Drikke vin og spille ølbowling?
Du sniker deg ut, men blir avslørt. Utenfor sitter en gjeng og klapper. De kan navnet ditt. Du må ha gjort inntrykk. Du bukker og neier og sier noe på dansk-norsk. Spør om veien hjem. Slik går dagene.
